Moss Jernverk
Av Knut Thorvaldsen
General Caspar Herman Hausmann som eide Eidsfos Jernverk fikk i 1703 kongelig bevilling til å opprette et jernverk i Moss. Samme år fikk han også monopol for 12 år på å anlegge jernverk i Norge.
Dette privilegiumet solgte han videre til overkammersekretær Ernst Ulrich Dose i Kjøbenhavn som i 1704 startet forberedelsene til Moss Jernverk. Til å drive jernverket hadde han direktør Peder Windt.
Ved skjøte av 28.juli 1704 kjøpte han en del tomter på Nordbakke, på nordsiden av Mosselven av Hans Hansen Rosenkreutz og følgende gårder eller gårdparter på Jeløy, Rosnes, Skipping, Kjellandsvik, Grimsrød, Helgerød, Nes, Renneflot, Krosser skog og eng, Fuglevik skog samt Hovland og Solberg i Råde.
For å sikre vann i tørketider fikk han også Kongens kværnhus over broen, Berg sag på samme sted, Øvre Hyttesag, Kongens kvernhus på nedsiden av broen, Nedre Hyttesag, Kokke sag, Påske sag, Mellom Kongesag, Mellomsagen og Slumpe sag. Også broen og veien på nordsiden av broen ble tillagt jernverket.
Den 17. februar 1705 fikk Moss Jernverk sine privilegier hvor det bland annet het at juridisk lå jernverket under bergverksamtet på Kongberg, altså var som en stat i staten hvor arbeiderne var fritatt for militærtjeneste og skatt. Det hadde også lov til å importere sine egne matvarer.
Dette var særdeles tungt for byfogden som ingen makt hadde over de ansatte på jernverket og særlig byfogd Vogt skrev at byen hadde lite eller ingen nytte av jernverket. Moss Jernverks regnskapsbøker forteller noe annet. Der kan vi se alle leveranser mellom byens kjøpmenn og verket. Jernverkene var den tids høyteknologibedrifter og hit kom det fagfolk av mange slag. Noen av dem flyttet senere til byen. Flere startet sine egne firmaer.
Hvorfor ble Moss valgt? Her fantes rikelig med vann i elven, en foss og en meget god havn. Jernmalm var det lite av. Det ble laget en liten gruve på Kil på Kambo og en god del ble tatt ut i 1750 åra på Knalstad i Vestby, Dose som var en mektig mann under kongen fikk allerede 19. september samme år tillagt seg Høyåsen gruver ved Arendal. Det var fra dette området de aller fleste jernverkene på Østlandet fikk sin jernmalm.
​
Karme dam med vannrennen. Brosagen ses tvers over veien for Konvensjonsgården
Tollboden som lå på Nordbakke ble flyttet og i Tollbodhaven ble den nye masovnen bygget. Resten av bygningene som hammersmiene, verkstedene osv. lå langsetter den søndre siden av elven, (nordre løpet).
For å sikre en jevn vanntilførsel ble det bygget en dam, Karme dam, der vannet ble ledet i en trerenne langs elven og drev alle vannhjulene til maskinene.
For å kunne drive et jernverk trengtes mye trevirke til å lage trekull. Alle verk fikk tildelt en cirkumferens hvor eierne var pålagt å levere trekull til jernverket. Moss Jernverk fikk til sin cirkumferens Vestby, Såner, Garder, Hobøl, litt av Spydeberg, Våler, Svinndal, Råde, noe av Tune, Hankø, Rauer, Rygge, Jeløy, Kambo og Dillingøya. Mye av skogen var allerede sterkt uthogd, særlig i nordre Rygge og på Jeløy, til brensel for saltkjelene og eksport av tømmer, bjelker og bord, hovedsaklig til Holland og England. Det var en saltkjele på Tronvik som 8 bønder på Jeløy og i Rygge eide sammen. All saltbrenning innerfor circumferensen ble forbudt da jernverket startet.
Det skulle vise seg at cirkumferensen var altfor liten. Mangelen på tømmer til trekull ble det største problemet for jernverket så lenge det eksisterte. Ofte sto jernverket i mange måneder på grunn av mangel på trekull.
Dose satt i gang et omfattende byggearbeid med masovn, smier, kullhus, lager og mange andre hus. Trolig ble også den store forvalteboligen bygget tidlig.
Dose døde allerede i 1706 før verket var kommet i gang og i 1708 ble det solgt på auksjon til Hubsch og Ochsen som fikk skjøte 11. juni 1708.
Verket ca 1735. Det eldste kartet over området.
Hubsch og Ochsens
Jacob von Hubsch, en handelsmann fra Kjøbenhavn eide 75 % av Moss Jernverk og Henrich Ochsen, stiftsamtmann på Island og Færøyene eide 25%. Disse bodde i Kjøbenhavn og drev jernverket derfra. Jernverket ble drevet av forvalter Niels Michelsen Thune.
Først i 1713 hadde jernverket vært i drift i tre år pga. kullmangelen.
I 1709 var det krigsår og Moss Jernverk fikk store bestillinger på kuler, men krigen var slutt så tidlig at verket ble sittende med en stor del av bestillingen og fikk heller ingen betaling for dette.
Hubsch drev jernverket fra Kjøbenhavn med forvaltere som ledet driften med mange problemer, og i oktober 1724 døde han. Hans enke Elisabeth Hubsch, født Holst overtok så driften av jernverket og flyttet inn i forvalterboligen, men økonomien var meget dårlig og hun måtte selge gårder og flere av sagbrukene i fossen.
I denne perioden kunne driften av jernverket ligge nede i flere år på grunn av kullmangelen, men hun kunne ikke si opp sine fagfolk, hammersmedene, formere, vevere osv. Hun visste at det var meget vanskelig å skaffe nye fagarbeidere.
Hun var meget reliøs og kom med i den nye Herrnhuternbevegelsen som vokste sterkt i Mossedistriktet under ledelse av kappelanen i Rygge og Moss, Jens Rennord.
Til slutt ble økonomien så dårlig og presset fra kreditorene så sterkt at den 20. august 1743 ble de ¾ av jernverket hun eide overført til Henrich Ochsen.
Henrich Ochsen
Henrich Ochsen som var stiftsamtmann på Island og Færøyene, drev verket frem til 1748 da det ble solgt til Ancher & Wærn, kjøpekontrakt datert 26. april 1749.
Under Henrich Ochsens tid gikk verket meget dårlig og kvaliteten på stålet brakte jernverket i vanry.
I de første årene etter oppstarten var det mest ammunisjon, kuler og granater som ble produsert, i 1720åra begynte ovnsproduksjonen. Billedhuggeren Torsten Hoff laget modellene til noen av de fineste norske ovnene vi kjenner. Av hans mest kjente ovner er ”Røgepotten, ”Mose form”og ”Perspektivet.” Det ble også laget sagblad, akselstål, spiker, gryter, bryggepanner osv.
Ancher & Wærn
Etter Ancher & Wærns overtagelse av Moss Jernverk ble det store utvidelser i produksjonen. De begynte straks å forberede kanonproduksjon, som sammen med kuler, spiker, bandstål og ovner ble viktige produkter. Til dette trengte de mange nye fagfolk; kanonborer, kanonformer, valseverksarbeidere og hammersmeder.
Erich Ancker så viktigheten av å ha gode boliger å tilby fagfolkene som jernverket sårt trengte og startet tidlig i 1750 åra byggingen av boligene langs Verksgaten. I 1750 ble også utgravingen for Konvensjonsgården påbegynt men ble ikke ferdig før i 1778 av økonomiske grunner.
I 1749 ble det bygget en mølle på nordsiden av Konvensjonsgården med to store vannhjul som drev møllene. Derfor måtte også vannrennen bygges om mye høyere for at vannhjulene kunne bruke vannet fra rennen. Da ble rennen lagt over Verksgaten mot før gikk den under broen som var i gaten den gang. Pilarene som holdt vannrennen dannet en portal over gaten.
Den store haven på jernverket ble også påbegynt i 1750. Det var to svenske gartnere på jernverket, Petter og Anders Malmborg.
I 1750 kom en ny billedhugger til Moss Jernverk, Henrich Bech, som bodde hos masmester Christian Gasmann i Jonasgården like ved fossen. Han bodde her i 1750 og 1751 og en tid i siste halvdel av 1760åra. Han lagde former til mange flotte ovner som Samson og Dalila, Christian VII og Caroline Mathilde.
Erich Anckers kompanjong Morten Wærn døde i mars 1748 og det ble starten på en lang juridisk kamp som til slutt knekket jernverket økonomisk og han måtte den 22. november 1776 overdra jernverket til Karen, salig Christian Ancker og Sønner, som ble ledet av Bernt Ancher.
Erich Ancker hadde drevet opp verket til å bli et meget bra jernverk.
I 1755 fikk Moss Jernverk et rente og avdragsfritt lån på 50000 rd. av kongens kasse. Dette skulle ikke betales tilbake så lenge de kunne produsere kanoner. Etter at den ene masovnen ble slukket 1809 kunne de ikke produsere store kanoner lenger men kanonboremaskinene hadde de fremdeles og behøvde ikke å betale lånet tilbake.
I 1757 kjøpte de fra England et valseverk som var det første i Norge. Da kunne de valse plater, runde og firkantede stenger, samt bandstål som de solgte til tønnebånd. Runde stenger brukte de til å lage spiker. Dette var en stor fordel til sine konkurrenter. De brukte ca 20 sekunder på å lage en spiker av den gamle typen med fire fasetter på hodet. De første årene hadde de store problemer med å støpe kanoner. Det var meget vanskelig med den malmen de hadde å få blandet disse så ikke stålet ble for sprøtt så kanonene sprang i deler når de prøveskjøt dem. Det tok noen år men i 1762 produserte de over 100 feilfrie kanoner.
Her vokste også Erich Anckers sønner Petter og Carsten opp. Carsten Anker kunne tegne hele jernverket til minste detalj. Han kjøpte senere Eidsvold Verk hvor han tegnet og bygde Eidsvoldbygningen. Noen av hans beste minner hadde han fra sine rideturer sammen med faren tidlig om morgenene innover Mosseskogen. Han var en nær venn av den danske prinsen Christian Fredrik og var den som påvirket ham til sin store interesse for Norge.
Det var et meget godt jernverk Erich Ancher måtte gå forlate på grunn av den store erstatningssummen han hadde forpliktet seg til å betale Wærnfamilien.
Ovnsplate med motiv fra Samson og Dalia fra 1762. Bildet viser Samson og løven.
12 punds kanon fra 1762. Denne har vært på Vardøhus festning.
Karen, salig Christian Ancker & Sønner
Erich Anchers bror Christian Ancher var en stor godseier, trelasthandler, kjøpmann og justitsråd. Etter hans død i 1765 ble firmaet hetene Karen, sal. Christian Ancher & Sønner. Dette ble drevet av Bernt Ancher når de kjøpte Moss Jernverk i 1776.
Jess Ancker ble satt til å lede driften av Moss Jernverk i 1776 og han flyttet til Moss Jernverk og satte straks i gang ferdigstillelsen av den store hovedbygningen (Konvensjonsgården), og den var ferdig i 1778 da Jess giftet seg med sin kusine Karen Elieson. Den store salen er prydet med begge familiers våpen. Jess og Bernt Ancher løste ut Morten Wærns slektninger og kjøpte tilbake flere gårder som var blitt solgt av Erich Ancher. Verket ble i disse årene drevet av Jess Ancher på en toårs kontrakt. I 1781 overtok Jess Ancher Moss Jernverk på en forpaktningskontrakt for 3 år mot å betale 6000 rdl. årlig. Selv om det var gode tider var ikke Bernt Ancher fornøyd med brorens Jess drift av jernverket. I 1784 solgte Jess sin halvdel til broren Bernt som ble eneeier av Moss Jernverk og firmaet Karen sal. Christian Ancher & Sønner ble oppløst.
Bernt Ancker-Anker
Bernt Ancher som selv bodde i Christiania ansatte Lars Andersen Semb som forvalter på jernverket, en meget dyktig mann som drev jernverket i mange år. Lars Semb sendte hver uke flere brev til Bernt Ancher om alt som hendte på jernverket så B. Ancher kunne ta de riktige avgjørelsene.
Det ble mange gode år for Moss Jernverk under Bernt Anker med store overskudd ikke bare på jernverksproduksjonen men også på trelast som de hadde utviklet mye. Bernt Anker eide mange firmaer men ingen kunne måle seg meg Moss Jernverk som mange år hadde like stort overskudd som alle de andre til sammen. Deres største problem var ofte leveransene av trekull som var årsaken til at jernverket stadig sto. De måtte også si fra seg bestillinger på kanoner fordi de ikke hadde kull. En stor artikkel var bandjern til tønnner. Her kjøpte de stål fra Sverige som de valset i valseverket til bandstål. Dette ble eksportert til mange land i Europa.
Bernt Anker var en driftig foretningsmann og ble regnet som en av de fremste i Norge og levde som en stor mann med store selskapligheter, men han var i konstant pengemangel. Hans brever til Carsten Ancher i Kjøbenhavn gir et godt bilde av disse problemene. Korrupsjon var også da et stort problem, som når de skulle få bestillinger på kanoner til staten. Da måtte han først betale ? først. I 17? Skriver han til Carsten Ancher
Bernt Anker hadde vært i søkelyset som en mulig spion for Sverige og i 1778 endret Bernt Ancker og hans brødre og to fettere skrivemåten på navnet til Anker. Selv om Bernt Anker ikke selv bodde på jernverket tok han stadig med seg de fornemme fra Christiania til store arrangementer i Konvensjonsgården med bl.a. musikk og oppførelser av skuespill.
Han likte å vise frem den store haven på jernverket hvor vann fra vannrennen ble ledet ned i mange fossefall gjennom haven.
Det er skrevet mye om at Bernt Ancher var i England for å lære å lage kanoner og at han forbedret dem. Det har det ikke vært mulig å finne dekning for og på 1790 tallet hadde kanonene så dårlig rykte at det ble truet med å slutte å bestille kanoner til det Dansk Norske forsvaret.
Rekonstruksjonstegning av Moss Jernverk ca 1870.
1. Hovedbygningen. 2. Møllen. 3. Skolen. 4. Ladegården. 5. Staller. 6. Festningen. 7. Valseverket.
8. Smie. 9. Verksted. 10. Støperi. 11. Blåsemaskin. 12. Masovnen. 13. Kanonstøperiet og boremaskine.
14. Stangjernshammeren. 15. Jernbod. 16. Kullhus. 17. Sjøboden. 18. Rostovn.
19 og 20.Kullovner. 21. Tørkehus. 22 og 23. Bordtomt og brygge. 24. Materialhus. 25. Snekkerverksted. 26. Forvalterbolig. 27 og 28. Iskjellere. 29. Brosagen. 30. Sirkelsag.
I 1787 rykket han inn i Norske Intelligens-Sedler en halvsides annonse for Moss Jernverk som inneholdt alt de produserte. Det var alle sorter rundt og firkantet boltjern, spikerjern, tønnebånd, kakkelovner av smukkeste fasong, kanoner fra ¼ pundere til 36 pundere med tilhørende kuler osv., sagblader, krumtapper, sagtrosser, smal og bredøkser, spader, skipsskraper og mange slags spiker opp til 10 tommers skipsspiker.
Bernt Anker døde 22. april 1805 og Moss Jernverk kom da under det Ankerske Fideikomiss som drev verket til 1819.
Det Ankerske Fideikommis
Det Ankerske Fideikomiss ble opprettet ved Bernt Ankers testamente som bestemte at hans formue på ca 1.5 millioner riksdaler, hvorav 800.000 anbrakt i faste eiendommer skulle gjøres til et Fideikomiss, hvis årlige utbytte skulle gå til almennyttige formål.
Etter Bernt Ankers død drev Lars Semb jernverket i de meget vanskelige årene fra 1807 hvor landet vi hadde blokade av svenske og engelske skip. Mangelen på mat i Norge var meget stor og eksport av varer nesten umulig. Frem til midten av 1809 produserte Moss Jernverk mange kanoner, men i 1809 var kullmangelen så preker at den ene masovnen måtte slukkes. Den var også i meget dårlig forfatning og skulle vært bygget opp på nytt. Den ble aldri startet opp igjen. Det betød også at ikke kunne støpe store kanoner mer fordi det måtte ha smeltet jern fra 2 masovner for å få nok til de store kanonene.
​
Under blokaden var mangelen på mat meget stor og mange av arbeiderne døde. Lars Semb gjorde alt han kunne for å skaffe korn. I 1813 forsøkte David Chrysties brigg «Refsnes» å hente et større parti med korn i Danmark på vegne av flere mossekjøpmenn og jernverket, men skipet gikk tapt.
Den 4. mai 1819 var det storbrann i Christiania hvor hele bordlagret på Vaterland ble tatt av flammene. Det ble slutten på det Ankerske Fideikomiss og Moss jernverk ble solgt på auksjon 16. september 1820 til Peder Anker.
Dette bordlageret til de største trelastfirmaene var blitt meget stort på grunn av blokaden av Norge i krigsårene 1807 til 1814 og de store vanskelighetene med eksport etter Norges løsrivelse fra Danmark. Brannen førte til at mange av de store trelastfirmaene gikk konkurs.
Peder Anker
Peder Anker som kjøpte Moss Jernverk i 1820 var bror av Bernt og Jess Anker. Det var hans svigersønn, grev Wedel Jarlsberg som drev verket. Peder eide også Bærum Verk og Hakadal jernverk og de prøvde nå å samordne produksjonen.
I desember 1824 døde Peder Anker og datteren Karen og hennes mann grev Wedel Jarlsberg som overtok jernverket.
Wedel Jarlsberg
Grev Wedel Jarlsberg investerte mye i jernverket med bl.a. en ny masovn i 1824 for å kunne konkurrere med verkene ute i Europa.
Etter at Wedel Jarlsberg hadde kjøpt Moss Jernverk ble han klar over at det gamle lånet på 50000 rd. fremdeles gjalt tok han dette opp med finansdepartemetet for å få det slettet. Det ble lange rettsaker som endte i høyesterett. Der ble det fastslått at lånet var uoppsigelig så lenge de kunne lage kanoner. Jernverket passet på å vedlikeholde kanonboremaskinene så i teorien kunne de produsere kanoner. Panteobligasjonen ble ikke avlyst før den 20. september 1864 ved en overenkomst at de betalte 4000 spl.
I 1840 døde greven og sønnen baron Harald Wedel Jarlsberg overtok Moss Jernverk.
Det var gode tider i 1840 - 50årene og det ble investert i et nytt valseverk i slutten av 1850 åra, men da var det blitt dårligere tider og mange verk måtte nedlegges. Det var trolig det nye valseverket som gjorde at Moss Jernverk greide seg så lenge som det gjorde, men i 1873 ble det slutt på produksjonen. I 1874 var det ingen aktivitet på jernverket.
En dag i april 1875 gikk det rykter i Moss om at baron Harald Wedel Jarlsberg ville selge Moss Jernverk. Th. Peterson kjørte tidlig på morgenen til Kristiania for å kjøpe verket. Litt senere ser hans kone konsul Carl Gerner kjøre avgårde mot Kristiania og aner at det er en konkurrent og sender straks et telegram til Viktoria Hotell i Kristiania hvor Th. Peterson skulle ta inn. Hun skriver at Gerner er underveis. ”Disse unge mennesker er jo gale, men de skal være gode mennesker» skal Wedel Jarlsberg ha sagt. Handelen ble avsluttet i god tid før Gerner rakk frem.
Disse unge ”gale” var Th. Peterson, hans kompanjong Johan Henrik Paasche Thorne som var opptatt i firmaet samme året som kompanjong og godseier Georg Wankel som deltok med 1/3del. Jernverket kostet 115 000 spd. (460,000 kr.). Med i handelen var også flere eiendommer, Mosseskogen, Åvangen, Nøkkeland, Rosnes.
Ved anleggelsen av Moss Jernverk i 1704 på Nordbakke kom det mange nye familier hit. Noen var av utenlandsk opprinnelse og det kunne høres både svensk, tysk og engelsk språk her. Her trengtes det mange forskjellige typer fagfolk som ikke fantes i området, slik som masmester og masovnarbeidere, hammersmeder, formere, lerslagere, kanonborere og kullmilebrennere. Ved siden av disse måtte de ha mange arbeidere som tømrere, snekkere, murere, vevere, slaggtrillere, tømmerhoggere,vedhuggere og kjørere til transport av dette.Et stort problem etter oppstarten var boliger til alle arbeiderne og lederne. Derfor ble det i de første åra til at de bodde på gårdene på Jeløya som jernverket eide. De bodde på Helgerød, Grimsrød, Reier, Krosser (ikke eid av jernverket. De eide bare Krosser skog og eng), Skipping, Kjellandsvik, Renneflott, Nes, Kippenes og Rosnes som var hovedbasen til jernverket på Jeløya. Disse gårdene var helt eller delvis eid av Jernverket. Noen bodde på de gårdene som jernverket overtok litt senere på Nordbakke etter kjøpmennene Mathias Fuglesang og Christian Davidsen.Det ble også bygget hus oppe i Sponvika av arbeiderne, men disse var meget dårlige, som fru Hubsch sa ved salget av jernverket i 1743. De var så dårlige og arbeiderne som bodde der var så fattige at hun ikke kunne kreve noen leie av dem.Den første boligen som ble bygget på jernverket var forvalterboligen, en stor og staselig bygning. På sørsiden av forvalterboligen var det et stort firkantet tun omkranset av små uthus og en stor frukthave.
Forvalter Niels Michelsen Thune (fra Thunefamilien i Lier)kom trolig hit allerede i 1704. Han bodde i forvaltergården når den svenske majoren Ludvig von Thesmar med en avdeling av Dalslands innrullerede allmue samt noen dragoner fra Bohus Regiment tok den til sitt hovedkvarter den 17. mars 1716 etter at de hadde okkupert byen.
Allerede den 26.mars, på morgenen, ble byen tatt tilbake under ledelse av kaptein Hans Wilhelm Rømer, kaptein Steen og løytnant Been, som med 50 dragoner overrumplet svenskene på jernverket og tok alle svenskene til fange. Forvalter Thune døde her rundt 1717.
Elisabeth Hubsch
Etter jernverkseier og kammerjunker Hubsch død i 1724 flyttet hans enke Elisabeth Hubsch, født Holst, til Moss Jernverk og inn i forvalterboligen med sine små barn for å lede jernverket.
Elisabeth var veldig engasjert i herrnhutterbevegelsen som var meget populær i Moss på denne tiden. Hun var en nær venn av residerende kapellan Jens Rennord i Moss og Rygge, men som leder av Moss Jernverk gikk det meget dårlig og i 1743 måtte hun gi fra seg jernverket til Henrich Ochsen.
Hun døde i Moss meget fattig i 1761.
Det var under Elisabeth Hubsch tid at de første boligene lang verksgaten ble bygget. Det var nummer 10 og 11 og kanskje nr.1. De er bygget tidlig i 1730 åra. De andre husene langs gaten ble ikke bygget før Ancher & Wern overtok rundt 1749.
Forvalterboligen rett før den ble revet i 1967. Dagfinn Mollatt foran bygningen.
Elisabeth Hubsch var godt likt av arbeiderne på jernverket og før hun måtte gi fra seg jernverket tinglyste hun i 1738 at Tollef Jensen Nes fikk gården Nordre Nes mot at han betaler de skatter som påløper gården til kongen. Til sin kusk Rasmus Erichsen tinglyser hun at han og hans frue skal ha et hus på Nordbachen på verkets grunn så lenge de lever uten å betale noe for det.
Vertshuset på Moss Jernverk
En annen som nød godt av hennes godhet var Peder Tilberg, hennes bokholder. Peder fikk den 9. januar 1732 «for lang og tro tjeneste», uten avgift for deres livstid en tomt med påstående hus på Nordbakken i Moss om hadde tilhørt Henrik Sprøytemester. Huset hadde stue og to kammers og kjøkken. Hans første kone Nelle Nielsdtr. som døde 1739 drev også vertshus på Jernverket. Ved skifte etter henne spurte retten om han eller hans salige kone hadde holdt noen bok eller Riktighet over de folk, til hvilke de var krediterte og for samme endnu kunne vøre skyldige. Til dette svarte Tilberg. «Det hans kone havde befattet seg med, den lille husnæring de havde, og at hun havde hatt et Bret, hvorpaa hun med Kridt tegnede, hvem hende for oppebaaren Vare blev skyldig og at han deretter pleiede at skrive saadant paa en Liste»
Peder var i sitt andre ekteskap gift med Else Larsdtr. Og i tredje ekteskapet med Susanne Phillipsdtr. Hoffgaard, enke etter Mauritz Christophersen Coch. Hun var søster av Domenicus Hoffgaard på Ramberg (gift med Karen Andersdtr. Ramberg).
En av de første familiene vi kjenner som bodde i husene på Verket, er masmester Hans Jørgen Bartz.
På et jernverk er masmesteren som er ansvarlig for smeltingen og blandingene av malm den høyeste stillingen etter forvalteren. Under ham kommer hammersmedmesteren, formermesteren og valseverkmesteren.
Hans Jørgen Bartz kom trolig til Moss Jernverk i 1718 fra Eidsvold Verk og bodde på Skipping på Jeløy, men i 1725 bodde han i huset som senere blir kalt Jonasgården oppe ved fossen. Trolig var huset nytt dette året. I 1738 hadde huset stue, 2 kamre, samt kjøkken og et bryggerhus. Det var et meget bra hus den gang.
Jonasgården med Klovadammen i bakgrunnen. Huset var ikke så stort opprinnelig.
Hans Jørgen Bartz dør der i 1730 og sønnen Johan Lorentz Bartz og hans hustru Juliane Thuana Hessen overtar huset og han jobben som masmester. Johan Lorents Bartz dør der i 1749.
Christian Gasmann, den tidligere forvalteren ved Fossum verk overtar jobben som masmester og Jonasgården. Billedhuggeren Henrich Bech losjerer hos han i 1750-51. Christian Gasmann eide også en liten skute som frakter jernmalm fra Knalstad gruver i Vestby. Rundt 1756 flytter Gasmann tilbake til Fossum og en ny Hans Jørgen Bartz jr. overtar jobben som masmester. Han var gift med Cathrine Margrethe Hedal (datter av kjøpmann og kirkeverge Enevold Hedahl og Hyllebor Hedal). Deres andre datter Johanne Judithe Bartz gifter seg i 1770 med sersjant Johan David Voigt (sønn av toller i Moss David Gotlieb Voigt). Hans Henrich er nok den Monseuier Bartz som dør på Moss Jernverk i 1773. Konen Cathrine Margrethe levde til 1796. Han var den siste masmestren på Moss jernverk.
Sønnen fra andre ekteskapet med Pauline Sophia Torstensdtr. Arneberg, Gert Christopher Bartz var former på jernverket til han døde der i 1800. Da er det ikke lenger noen av slekten på Moss Jernverk men barna finnes på Egeland og Nes jernverk.(stor etterslekt)
Forvalter Ole Jonassen som gården har fått sitt navn etter kom dit trolig rundt 1810. Han ble gift med Karen Margrethe Semb, datteren til den forrige forvalter Lars Anderssøn Semb og Nicoline Gude, og overtok som forvalter etter sin svigerfar som var forvalter for Bernt Anker i mange år på Moss Jernverk.
Gasmanslekta på jernverket
Den første av slekta var hammersmed, senere hammersmedmester, Lars Hansen Gasmann som kom til Moss ca. 1725 fra Bamble.
Gasmannslekta, en jernverksslekt som trolig kom til Silvberg i Sverige, fra Tyskland på slutten av 1500 tallet. I 1689 flytter en av dem, Hans Giliussen Gasmann til Eidshus verk som masmester. Han kom sammen med Lars Robsahm som skulle drive jernverket. Det ble nedlagt et par år senere og begge flytter til Hakadal jernverk, Hans som masmester. Senere flytter han til Søndeled hvor han dør i 1734. Alderen oppgis i kirkeboken til 106 år.
Fem av hans sønner blir etter hvert masovnmester, hammersmedmester eller forvalter på jernverk i SørNorge.
Av sønnen Lars Gasmanns barn, er Syver Larsen Gasmann, som ble hammersmedmester etter sin far, mest kjent. Han eide først Nore, så Torbjørnsrød, Nøkkeland og sist Hauger i Våler. Lars Gasmanns bror, Jan, var her en periode og flere av hans sønner var på jernverket; Petter (hammersmed), Ole (kullharker), Linnert (hammersmed), hans etterkommere kalte seg Linnertsen, Jon (John) (formerdreng). Etter han er det mange etterkommere både med Gasmannavnet og Reier, etter sønnen Christopher Jonsen Reier som var oppsynsmann for Andreas Chrystie på Reier.
I 1924 kjøpte en av hans etterkommere, Conrad Andresen Reier, gården som nå er i slektens eie. Christopher Jonsen sønn, Hans Christophersen Reier var en meget dyktig gartner. Det var han som skal ha plantet de fine alleene på Jeløy.
På et jernverk var det rangsystem. Øverst var forvalteren, så kom masmesteren som var ansvarlig for smeltingen av malmen. Under han kom de to hammermedmestrene, formermesteren, kanonboreren og valseverksmesteren Deretter hammersmedene, så kom alle de andre fagfolkene, tømmermenn, snekkere, murere, formere, vevere, valseverkarbeiderne og hytteknektene. Nederst var alle dagarbeiderne og de var alltid dårligst betalt. Alle fagfolkene gjorde det de kunne for å få sine sønner inn i bra jobber på jernverket. De giftet helst bort sine sønner og døtre med de fra samme klasse og deres jobb gikk videre til sønnen eller svigersønnen.
Vi ser dette tydelig i Gasmann slekta som var hammersmeder her på jernverket nesten like lenge som verket eksisterte.
Rundt 1747 kommer ennå en gren av Gasmannslekta til jernverket. Det er hammersmed Hans Giliussen Gasmann, en brorsønn av Lars Gasmann.
Han sløyfer Gasmannavnet og kaller seg bare Gilius eller Giliussen for ikke å forveksles med de andre av slekten. De følger den gamle tradisjonen med navnoppkalling, eldste sønn skal ha farfars navn, neste morfars navn og på samme måte med døtrene. Da ble det etter hvert så mange Hans og Jan og Kirstine (Stine) så det ble meget vanskelig å vite hvem som var hvem. Denne grenen bor på Verket helt til 1990. I over 240 år i samme gaten. Mer om disse senere.
En ny tid på jernverket
Etter Ancher & Werns overtakelse av jernverket ble det store forandringer Verket.
Det var Erik Ancher som rundt 1750 innførte den praksis med å lønne pensjonister og enker. Dette, samt at de ansatte kunne kjøpe matvarer og andre varer på jernverket eller hos kjøpmennene i byen og bli trukket i lønnen på jernverket, selv om de ikke hadde lønn til gode, var helt uhørt. Ved andre jernverk kunne de ha lønn til gode for flere år og noen steder måtte de ta jernvarer i stedet for lønn.
Det var vanlig at de hadde gjeld til jernverket når de døde. Noen hadde mer enn en årslønn i gjeld. Hvis konen levde da mannen døde ble gjelden slettet og hun fikk pensjon av jernverket og barna ble om mulig skaffet arbeidet. Hun fikk 4 riksdaler i måneden og kunne kjøpe mat på jernverkets butikk, Sjøboden
Moss Jernverk var kjent for å ta godt vare på sine arbeidere. Erik Anchers sønn Carsten Ancher, innførte pensjonssystemet ved Hakadal Glasverk senere til stor protest fra sine medeiere.
Fru Hubsch fortalte at hun måtte betale sine hammersmeder og andre fagfolk lønn selv om jernverket lå helt stille på grunn av kullmangel flere år. Hun var meget redd for å miste sine fagfolk.
I 1758 fikk Moss Jernverk sin egen skole med Andreas Glafstrøm som skoleholder med 6 rdl. i måneden som lønn. Skolen var i Verket 2 og hadde skolestue i første etasje og læreren bodde i andre etasje.
Ikke alle lærerne var like flinke. I 1785 ble Ole Westby sparket og forvalter Semb påsto at han gjorde ham en viktig tjeneste og ikke mindre viktig for barna.
Jernverket hadde også egen jordmor og flere av kvinnene på jernverket tok jordmorutdannelse.
En av dem, Berthe Marie Samuelsdatter, datteren til kanonformer Samuel Samuelsen og Stine Jansdtr. Gilius, ville ta jordmorutdannelse. Mannen, smed Michel Gregersen Camboe ville ikke det, men Berthe Marie dro til Kjøbenhavn og tok sin utdannelse. Hun kom tilbake i 1804 og tok ut skillsmisse, ”For bord og seng” som det het. Byfogden innvilget skillsmissen. Mannen som ble meget fornærmet, solgte sin virksomhet i Kongensgate og forlot byen, men kom senere tilbake til jernverket.
Berthe Marie flyttet senere til Kjøbenhavn hvor hun praktiserte som jordmor. Hun må ha holdt kontakt med sine foreldre for i 1809 sender hun brev til jernverket og spør om det er noe arv til barna etter Michel Gregersen Camboe. Forvalter Semb svarer at Michel hadde så stor gjeld til verket at det ikke ble noe igjen til barna.
.
Tidlig i 1750 åra startet byggingen av boligene lang Verksgaten. Det var bare 2 hus der fra før, Nr. 10 og 11 som trolig er bygget midt på 1730 tallet. Noen av de første ble bygget av blokker av slagg (smeltet stein) fra masovnen, etter hvert ble det tømmerhus som var mye varmere. Tidligere hadde arbeidernes hus ligget på fjellet nord for Konvensjonsgården og oppe i Sponvika.
I begynnelsen var det bare de nye fagfolkene som fikk de nybygde husene. Selv om de fleste ikke var store, var det meget fine hus etter datidens målestokk. De fleste leilighetene var på 1 rom og kjøkken.
De eneste husene som er bygget senere er nr. 5 Lagården som ble bygget en gang mellom 1801 og 1834. Nr. 7B Nygården ble bygget i 1913.
Rundt 1730 fikk vi en ny vever (som vevet stoffet til blåsebelgene) på jernverket, Jan Jørgensen Billing. Han ble senere valseverksmester og sønnene ble hammersmeder, datteren Cathrine ble gift med spikersmeden Peder Andersen Ramberg. Deres datter Magrethe som også var jordmor på jernverket i mange år ble i sitt andre ekteskap gift med snekker Lars Olsen. Deres sønn Peder Larsen var en meget flink mann og jobbet seg opp fra snekker til fullmektig for Wedel Jarlsberg på jernverket.
I 1750 kom brødrene Giert og Jan Abbor fra Billingfors i Sverige. Begge var hammersmeder og særlig Giert ble kjent som en meget dyktig smed, spesialist på å smi sagblader. Giert hadde mange barn i sine tre ekteskap som ble inngiftet i de andre jernverksslektene og det er mange i Mossedistriktet som har Abborblod i sine årer.
Da jernverket startet med kanonproduksjonen ca 1750 måtte de ha en kanonborer til å bore løpet i kanonene. Han kom fra Sverige og het Petter Pettersen Aaberg men ble alltid kalt Petter Borer eller Petter Canonborer. Han bodde en del år på Søndre Reier som Ancher eide halvparten av, men flyttet senere inn i et av de nye husene på Verket.
Sønnen med samme navn arvet jobben etter faren og hadde den til kanonproduksjonen sluttet ved Wedel Jarlsbergs overtakelse i 1824. De store kanonene sluttet de å produsere i 1809 a den ene masovnen var i så dårlig forfatning at de ikke kunne bruke den mer. En masovn kunne ikke levere nok til å støpe de store kanonene.
Wedel Jarlsberg hadde ved overtakelsen oppdaget at verket hadde et gammelt lån til staten som nå var på 25,000 sp.d., en meget høy sum, men lånet skulle ikke betales tilbake så lenge verket kunne produsere kanoner. Derfor ble de to kanonboremaskinene holdt vedlike så lenge jernverket eksisterte.
Selv om lønnen for de vanlige arbeiderne ikke var høy hadde de det nok bedre enn de fleste. De kunne kjøpe korn, kjøtt, fisk og flere grønnsaker samt sko og strømper nede på jernverket. Korn ble nok i de første åra malt på hestemøllen som vi har funnet rester av på Gamleveien, men i 1749 ble en ny stor mølle bygget på nordsiden av Konvensjons gården.
Vertikal kanonboremaskin.
Møllestenen fra den gamle hestemøllen på jernverket.
Vannet som ble brukt av beboerne på Verket ble først hentet nede i vannrennen til jernverket. Senere ble det lagt vannrør opp langs gaten med tre springer. Det var bare to brønner på Verket, i nr. 8, i Konvensjonsgårdeen og en ile nede i Halløkka hvor de kunne hente vann til matlaging.
Det meste av tøyvaskingen foregikk også ved vannrennen. Elektrisk lys fikk Verket i 1907. Innlagt vann og kloakk ble det i 1938. Samme år ble også gaten asfaltert.
Etter Wedel Jarlsbergs overtakelse ble store Lagården (Ladegården etter låven i samme gård) på Verket bygget. Den hadde 12 små leiligheter, i 1923 bygget om til 8 leiligheter.
På denne tiden kommer Alv Poulsen med sønnen Halvor Alfsen fra Eidsvold verk til Moss Jernverk, begge smeder. Halvor giftet seg i 1837 og flyttet senere inn i Jonasgården hvor han også bor når M. Peterson & Søn A/S kjøper jernverket. Han tar seg jobb som smed hos Peterson og flere av barna og barnebarna begynner hos Peterson.
Wedel Jarlsberg hadde bygget ny masovn i 1824 og noe senere kjøpt et nytt valseverk og trengte flere fagfolk. Fra Bærum verk kom Jahn Eriksen Rosenberg og Christopher Amundsen med sine familier og fra Sverige kom Johannes og Lars Petersen Krave, Dahlgren, Bystrøm, Holmberg, Stokkenstrøm, Kartz og Lindstrøm.
Vi hadde også flere fra distriktet som jobbet seg opp på jernverket. De begynte som hjelpegutter i spikersmiene og ble etterhvert hammersmeder. Michel Olsen Kippenes, Enersen, Arne Hansen Gylder, Svend Jonsen Dal fra Brevig og Anders Larsen Hasle som kjøpte både Renneflot og Kjellandsvik av Moss jernverk.
Alle disse var i generasjoner på jernverket og flere fulgte med til Peterson. Det finnes etterkommere fra slektene Bartz, Gasmann, Giliussen, Billing, Abbor, Krave, Rosenberg, Alfsen.
Fjellet som går langs Verksgaten kallen for Verksåsen, opprinnelig Arons ås ble fra rundt 1850 benyttet til St. Hansfeiring av byens innbyggere. Denne hadde før foregått på Byåsen, fjellet hvor brannkanonen på Bjerget står. Men stedet hadde etter hvert blitt for lite og de flyttet feiringen til Verksåsen.
Opp på fjellet dro de gamle båter og annet gammelt treverk og lagde et stort St. Hansbål. Her fikk man kjøpt kaffe, kaker, smørrebrød. Sterkere saker var det heller ingen mangel på. Det var visesang og dansemusikk og masse folk fra hele distriktet.
De kunne spille på lira hos Halvor Gullsmed (Halvor Christophersen Utne) og det var lotteri hos Jonny Spekuler. Slik fikk fjellet navnet St. Hansåsen.
Feiringen utartet seg i slutten av 1860 åra med mye fyll og bråk så politiet måtte til slutt forby feiringen.
I de vanskelige tidene i 1860 åra forsvant flere familier fra jernverket og nye som ikke hadde noen tilknytning flyttet inn på Verket.
Med Petersons overtakelse av jernverket kom en ny tid og nye familier inn på Verket. I de første årene ble det dampdrevne sagbruket ble flyttet ned fra Fykeløkka oppe ved Gubberoa til jernverkstomta.
​
Moss Jernverk under krigen i 1716
I 1716 var det krig, Den store nordiske krig og Karl XIIs soldater inntok Moss og Moss Jernverk.
Den 17. mars 1716 ved soloppgang inntok General Mørner med 4000 mann Moss som Karl XII hadde utsett til forrådlager for sine styrker. Den 19. mars dro generalen videre mot Hølen for å møte Karl XII og dra videre mot Christiania. De etterlot seg en liten vaktstyrke i Moss.
Det var forvalterboligen på Moss Jernverk de svenske offiserene tok til sitt hovedkvarter under de første kampene i Moss i 1716. Forvalteren på jernverket, Niels Michelsen Thune, bodde i huset og fikk det fullt av svenske offiserer og soldater.
Her ble de om morgenen den 26.mars overrumplet av Kaptein Hans Otto Steen og 50 av hans dragoner. Kommandant Thesmar, hans offiserer og soldater ble tatt til fange.
Oberst Peter Jacob Wilster, kommandanten i Fredrikstad hadde fått beskjed fra Moss at det svenske forrådslageret var dårlig beskyttet og sendte 100 mann fra ”Det Smaalenska Infanteriregiment” under Kaptein Hans Wilhelm Rømers ledelse, 50 dragoner under kaptein Hans Otto Steen ledelse og fra sjøveien 100 mann under løytnant Henrich Beens (det er etter ham vi har Beenslekten i Moss) ledelse i fire dobbeltslupper.
Rømer og Steen møttes på Kløften (Ra) klokken 7 på morgenen. Klokken halv åtte på morgenen sendte kaptein Rømer løytnant Been med sine menn over isen på Værla inn mot byen, men de ble oppdaget. Da forsto han at de ikke hadde noen tid å miste og dro med sine menn gjennom ” Den store gade” (Storgaten) og kaptein Steen red med sine dragoner ned gjennom ”Øvre Gade” (Kongensgate) til Moss jernverk. Det sies at de hadde ved denne anledning snudd sine frakker så de lignet på de svenske uniformer og greide å overrumple svenskene uten tap av menn. 300 mann ble tatt til fange samt de fraktet bort mye av det svenske lageret av mat.
Noen dager senere, den 29. mars kom oberst Melcher Falchenberg med 120 dragoner og 600 soldater og inntok Moss og jernverket igjen. Han tok inn i gjestgiver-gården Moestuegården på torvet (Moestuegården lå på plassen foran Bazarbygningen som er bygget på tomten etter denne gården) som ble deres hovedkvarter og forskanset seg rundt om i gatene med pallisader og spanske ryttere (korte bjelker med lang spiss ende).
Den 23. april seilte viseadmiral Gabel inn Mossesundet med to fregatter og flere mindre skip etter å ha satt i land oberstløytnant Huitfeldt på Kambo med 560 mann for å angripe byen fra nord. Hans menn beskjøt byen fra høyden over fossen men fikk beskjed om at en svensk avdeling var på vei mot byen og sendte en del av sine menn nordover for å møte dem. det ble en trefning på veien inne ved Molbekk hvor de greide å drive svenskene på flukt nordover.
Brigader Vincent Budde med sitt 12. Trondhjemske regiment var oppe på Ra. Han delte sine menn i to avdelinger og angrep fra Skovgaden og Øvre Gade (Kongensgate) inn mot Moestuegården samtidig som Huitfeldt angrep fra nordsiden av fossen. Oberst Falchenberg ble truffet og fikk sitt banesår og døde i Moestuegården. Blodet fra Falchenberg var ennå synlig 16 år senere og gården ble kalt «Mordstuen» på folkemunne. Oberst Budde tilbød ham kvarter, men Falchenberg ville heller falle fremfor å stedes som en slagen mann for sin konges ansikt.
Klokken ni om morgenen var slaget over med ca 100 døde og 522 fanger. Byen og jernverket var atter fri og seieren i Moss bidro sterk til at Karl XII trakk seg ut av landet.
​
​
​